Kategorier
Inkasso Samfunn Samfunnet Selvfølelse

Kjøp nå, betal senere. På tide å fjerne muligheten?

I følge en artikkel i E24 fra 14 desember i fjor har nordmenn svimlende 57 milliarder i misligholdt gjeld og en kvart million nordmenn har betalingsanmerkning. Les artikkelen her. I ett land hvor så mye bestemmes av strenge regler og lover for borgernes beste, mener jeg det er på tide å sette strengere krav på kredittmulighet og mindre muligheter for norske borgere å pådra seg gjeld de ikke klarer å betjene. En av disse mulighetene er i mine øyne muligheten til å kjøpe varer de ikke kan betale med en gang.

La oss snakke om dette med å kunne betale med faktura etter at man har mottatt varene.

Jeg har ikke noe i mot faktura i seg selv. Det jeg har noe i mot er muligheten vi har til å få noe vi ikke har betalt for, og i mange tilfeller egentlig ikke har råd til å betale for.

En ting er å få faktura når du har vært hos legen eller når du har benyttet deg av en annen tjeneste hvor regningen kommer i ettertid. Det må være mulig å kunne gå til legen selv om man ikke har penger på konto der og da. På samme måte som vi må kunne få muligheten til å benytte oss av psykolog, advokat eller andre nødvendige tjenester selv om vi der og da ikke har mulighet til å betale for det.

Men når det er snakk om kjøp av varer som klær og sko, er det egentlig nødvendig å få varene før vi har betalt for dem? Staten er lovpålagt å hjelpe alle norske borgere ha det mest nødvendige, og det mest nødvendige får man penger til å kjøpe. Dermed er det ikke slik at vi har behov for faktura for å etterskuddsbetale klær sko og andre handelsvarer som vi innimellom er nødt til å skaffe oss. Det finnes også mange muligheter til å få nødvendige klær og utstyr via venner eller veldedige ordninger.

Argumentene nettbutikkene hadde tidligere med tanke på frykt for å legge igjen kortdetaljer holder heller ikke lenger mål. Det finnes mulighet for nettbutikker å ta betaling via VIPS og man kan også få faktura som forskuddsbetales eller man kan betale direkte via nettbanken.

Så hvorfor har vi egentlig denne faktura og nedbetalingsordningen i dag?

Det er en veldig god rapport om inkassoloven fra 2020 som jeg anbefaler alle å lese. Les den her.

Rapporten viser en god oversikt over hvor inkassokravene kommer fra. men også hvor store beløp det er snakke om at hovedkravet er når det kommer til inkassobyråene.

Dette synes jeg er interessant å se på med tanke på de som fører gjelden fra sitt eget selskap, og videre til inkassobyråene. Hvis handelsnæringen ikke hadde lov til å legge på gebyrer eller selge gjelden videre til inkassobyråer, ville de da fortsette å gi kunder mulighet til å betale via faktura og få varene før de hadde betalt?

Nei jeg tror ikke det. Ingen ønsker å sitte igjen som svarteper. Men i dag er det forbrukerne som gjør det og det synes jeg kanskje ikke er helt rett det heller.

Vi kan selvfølgelig snakke om at alle disse menneskene burde visst bedre, og de burde ha satt av penger til disse kjøpene, men samtidig må vi også tenke på hvorfor de har hatt muligheten til å handle på denne måten og om den muligheten egentlig bør være lov.

Hva kan gjøres?

Jeg er ingen økonom så dette er langt fra mitt fagfelt, og jeg vet at det er nødvendig med kjøp og salg for at samfunnet skal drives fremover. Men i mine øyne er det pr i dag for mye fokus på inkassoselskapene som den store stygge ulven. Jeg ønsker at vi heller rette blikket mot der hvor problemet oppstår. Ved selve handelen. Det er kanskje på tide å få handelsnæringen til å skaffe pengene sine på en annen måte enn å gjøre folk til gjeldsoffer.

  • Hva er det som gjør at de som handler uten å ha råd til det handler?
  • Hva påvirker dem til å gjøre det kjøpet?
  • Hvem er ansvarlig for det kjøpet som blir gjort, når de som ikke har mulighet egentlig får den muligheten.

Fakturakjøp, avdragsordninger og kredittkort gir folk mulighet til å handle uten penger. Heftige markedsføringskampanjer som spiller på menneskers følelser og psykologiske behov bidrar til lyst på å handle produkter de egentlig ikke trenger.

Disse to elementene er det handelsnæringen som står for. Burde da ikke de også stå litt til ansvar for den gjeldsproblematikken som vi har i Norge pr i dag? Markedsføring, greit, men det å få varer man ikke har betalt for, fordi man kan selge fakturaen videre å la noen andre ta ansvaret for den, er det greit?

Hvis handelsnæringen ikke hadde lov til å legge på gebyrer eller selge gjelden videre til inkassobyråer, ville de da fortsette å gi kunder mulighet til å betale via faktura og få varene før de hadde betalt?

Og hvis disse ordningene skal fortsette, fordi handelsnæringen er avhengig av dette for å «lure» til seg salgene de trenger for å få det hele til å gå rundt…. Hva kan vi ellers gjøre for å finne en løsning på dette økende problemet?

Kategorier
Mestringsfølelse Samfunn Samfunnet Selvfølelse

Clubhouse: Det sosiale nettverket hvor masken er av og de ekte historiene deles.

Det er lørdagskveld og jeg får en talemelding på messenger med glimt i øye og god energi i stemmen. «Altså, nå sitter vi å venter på at du skal lage et rom til oss hvor vi kan snakke om Valentines og dating…….» Det er noen timer siden jeg hadde den samme stemmen på øret via appen, i et rom sammen med mange andre fine stemmer jeg har lyttet til de siste dagene. Stemmer som formidler så utrolig mye bra og som deler så utrolig mange gode historier, følelser, tips og kunnskap. Jeg har kommet meg inn på Clubhouse.

Det sosiale nettverket det er verdt å kjøpe iphone til.

Ja, for jeg fikk min første invite via matchmakere for mange måneder siden. Men siden jeg ikke hadde iphone droppet jeg det. Så fikk jeg klar beskjed fra Trine (www.floetre.no) Du må inn! Du må rett og slett kjøpe deg en iphone for å bli med. Det gjorde jeg, og jeg angrer ikke.

Clubhouse har blitt det jeg håpet at det skulle bli. Et sted hvor ordet mangfold er i fokus. Det er et sted for å lære av de som kan mer enn deg. Det er et sted for å knytte kontakter, bli motivert og inspirert. Men det er også et sted for de ekte og ærlige historiene som er viktig for å skape en bedre hverdag for mange, og et bedre samfunn for oss alle.

Dette er ikke egentlig appen sin fortjeneste, det er menneskene som er der inne sin. De som former rommene og bruker verktøyet appen er på en slik fantastisk måte. Det er ikke bare de som har mestret noe som får applaus. Også de som ikke føler at de mestrer. De som kjenner at livet er litt tungt nå får ros for deling av følelsen. Det er greit å ikke være på topp hele tiden og det forventes ikke at man skal være det. Du har en verdi også når du ikke har det bra.

For meg har dette gitt meg troen på internett tilbake. Den følelsen jeg hadde i 1996 når jeg gikk inn på mirc og irc for første gang og så håp om en ny og bedre verden hvor alle var inkludert og alle var bra nok.

En verden jeg ikke har sett på mange år, fordi den har blitt overrkjørt av hets og mobbing, falske profiler og fasader. Hvor status og penger skapte et jag som fjernet oss fra det autentiske og ekte.

Og ja, du kan finne tips til hvordan du kan tjene dine raske millioner og du kan være med i klubber hvor innovasjon og vekstbedrifter blir markedsført, men du kan også snakke med de som er opptatt av å bare ha det bra, med seg selv og med hverdagen.

Jeg håper vi klarer å la det forbli sånn. Jeg håper at det at vi nå må snakke med hverandre. På direkten. Uten filter, vil gjøre at vi fortsetter å være så åpne og sårbare og ekte som vi er der i dag. Fordi den verdien jeg har sett de siste dagene i de samtalene om hvordan folk har det og hva vi tenker kan bli bedre, har så ekstremt høy verdi.

Takk Clubhouse. For håpet. For troen. Og ikke minst for kjærligheten.

Kategorier
Mestringsfølelse Samfunn Selvfølelse

Hvorfor vi bør slutte å hylle mennesker som har mestret noe.

Når du jobber med mennesker rundt et tema som kan være veldig sårbart, får du innblikk i hvordan mennesker virkelig har det. Med seg selv og med livet de lever. I tillegg får du innblikk i hvordan vi mennesker dømmer andre mennesker som beundringsverdige og ikke, ut i fra hva vi har blitt opplært i at er bra og ikke bra. Og der er min personlige mening at vi har et kjempe problem!

Halve livet har jeg bodd i et land hvor det hele tiden blir sagt at «Det er typisk norsk å være god». Mestring av noe har alltid gjort helter av Nordmenn i sitt eget land.

Vi måler mennesker som bra menneske ut i fra prestasjon, noe som får veldig mange bra mennesker til å føle at de ikke mestrer livet. At de ikke er bra nok. Fordi det å være et bra mennesker ikke blir sett på som en prestasjon i seg selv. Du må liksom har gjort større enn «bare det» for å utmerke deg.

Om du har vunnet OL gull, kommet deg gjennom spiseforstyrrelse, skapt et millioninntekts-selskap, hjulpet 1000 barn i Afrika, eller gjort noe annet som har fått deg i media, så får du ikke en automatisk hyllest av meg.

Det gjør deg definitivt ikke til et bedre menneske enn alle andre mennesker på denne jorden. Det er ikke der det å være god og et bra menneske ligger, og det tror jeg det er på tide at vi begynner å blitt opptatt av.

Ja, det kan være inspirerende og motiverende å se at mennesker kommer seg gjennom og lykkes med noe de har satt seg som mål å lykkes med. Det kan gi motivasjon til å fortsette å gjøre en ekstra innsats i noe, fordi man ser det er mulig. Samtidig er det veldig feil at et menneske skal bli sett på som sterk og bra fordi det har oppnådd noe.

Vi mennesker oppnår noe hver eneste dag bare ved å leve. Bare ved å si hei til noen på bussen. Bare ved å sende en melding til noen vi er glad i. Bare ved å gå på jobb for å bidra til at vi kan ha tak over hodet og mat på bordet.

Helten som bør hylles er i mine øyne den som er ærlig.

Uansett hvor i livet personen er, eller hva personen har av kvaliteter, egenskaper, holdninger og verdier så er det å tørre å være ærlig virkelig noe å hylle. Det å være ærlig om hvordan man har det og hva man føler, tenker og tror er en vanvittig bragd i dag.

Fordi er du ærlig vil du måtte utlevere tanker og følelser som ikke har den suksesshistorien vi alle ønsker å høre. Du må utlevere råmateriale som ikke er et ferdig produkt, eller et i manges øyne pent produkt. Det vekker følelser som er både positive og skaper beundring, men som også til tider kan vekke avsky og skape dømmende tankesett.

Å være ærlig er tøft, rått og beundringsverdig uansett i mine øyne. Og hvis vi begynner å sette pris på de som tør være ærlige vil det å være modig bli viktigere enn det å mestre. Vi trenger ikke mestrenes mestre, vi trenger ikke å sette mennesker på pidestal for personlige prestasjoner. Vi trenger å fremheve mennesker som bidrar til at andre skal ha det bra og har fokus på mestring hos andre og ikke seg selv.

Det er kanskje typisk norsk å være god, men la oss begynne å vektlegge det å være god som det å være ærlig, raus, forståelsesfull, inkluderende og åpenhjertelig.

God Jul 💕

Kategorier
Mestringsfølelse Samfunn Selvfølelse

Selfier og egotrip: Vi skaper ikke bedre selvtillit, men flere psykiske lidelser.

De siste 20 årene har vi oppfordrer mennesker til å være mer stolte av seg selv. Fuck janteloven. Vær stolt av den du er. Vis deg selv frem. Ikke bry deg om hva andre mener. Tanken er god, men hva har egentlig skjedd med oss? Hvordan føler vi oss i dag, kontra for 20 år siden? Hva skjer egentlig med oss som menneske med all denne selveksponeringen vi holder på med? Hva må vi gjøre for å få oppmerksomhet og bekreftelse som mennesker i dag, kontra for 20 år siden? Ser vi virkelig hverandre mer nå enn vi gjorde da?

Se meg, se meg, SE MEG!

Legg ut et svart hvit bilde av deg selv for å vekke oppmerksomhet på kvinner. Vise deg selv frem. Være stolt av deg selv. Vise at du har blitt nominert av noen. Jeg kjente den dårlige smaken i munnen komme sigende.

For meg blir dette som når vi står i gymtimen og venter på å se når i prosessen man blir valgt på lag. Eller om man i det hele tatt blir valgt hvis det er en mulighet for å ikke bli valgt. Er man heldig å bli valgt blir det full sammenligning med alle de andre som også er valgt. Eventuelt at man føler seg som en del av noe, helt til gymtimen er ferdig og man igjen er der hvor man var.

For det første så handlet jo denne kampanjen egentlig om noe annet, men la oss forholde oss til det den ble til. Det som førte til at over 5 millioner kvinner la ut svart/hvit bilde av seg selv hvor de fremhevet viktigheten av å fremheve hverandre.

Det er lett for aktive instagram’ere å si at dette er en fantastisk kampanje for å fremheve kvinner som kanskje ikke er så synlige. At de skal bli pushet til å vise frem et bilde av seg selv. Men hvorfor skal alle de som har 13426 bilder av seg selv liggende ute fra før av være med?

Og trenger vi egentlig at de som ikke er like selveksponerende som oss, skal bli det? Er det bra for dem om de blir som oss?

Hva har dette behovet for å bli sett gjort med oss?

I 2019 var synlighet det spørsmålet jeg fikk oftest i jobben min som datingrådgiver. Hvordan blir jeg mer synlig?

Samtidig som spørsmålet kom, kunne jeg se desperasjonen i øynene hvis det var via en video konsultasjon med meg. Synlighet har blitt så viktig for muligheten til å finne seg en kjæreste at det gjør folk både nedstemte og engstelige. Dette er virkelig et reelt problem.

Gjennom 20 år har jeg fulgt utviklingen. Fra chattekanalene irc og mirc, til nettsamfunn og forumverden og datingsider og apper. Så kom sosiale medier for fullt og synligheten ble enda mer i fokus.

https://trd.by/livsstil/2018/04/27/Fra-meldinger-p%C3%A5-tekst-TV-til-datingapper-Slik-har-utviklingen-v%C3%A6rt-16557740.ece

Fra det å ha den perfekte datingprofilen for å fremheve hvem du er der, har det blitt sånn overalt. Du trenger ikke være singel for å søke synlighet. Det handler om å bli sett uansett hvilken sivilstatus man har og hva man er ute etter.

Vi må ha perfekte profiler, vi må ha perfekte bilder. Vi må være pene, lykkelige og vellykkede for å bli ansett som en god catch. Det overfladiske er blitt viktigere enn det emosjonelle.

Dette gjør noe med oss. Noe som jeg tror det er veldig viktig å være klar over og reflektere over.

De viktige brikkene selvfølelse og selvtillit og hva ubalanse i disse gjør med oss.

I tillegg til dating og det å introdusere potensielle kjæreste til hverandre, har jeg blitt lidenskapelig opptatt av balanse mellom omega 3 og omega 6. Forståelse av hvordan kroppen responderer når det indre er i balanse, har fått meg til å reflektere over hvordan kroppen vår responderer når våre følelser er i balanse.

Selvfølelse og selvtillit er like viktig å ha balansert for vår psykiske helse som omega 3 og omega 6 er for vår fysiske.

Men hva er egentlig selvfølelse og selvtillit? Hva er det disse elementene gjør med oss ut i fra hvor balanserte de er?

Jeg personlig føler at vi snakker om selvfølelse og selvtillit hele tiden, uten å egentlig har forståelse for hva det er og hvordan det påvirker oss. Hvordan dårlig selvfølelse og dårlig selvtillit gjør oss deprimerte, mens for god selvfølelse og for god selvtillit gjør oss til narsissister.

Målet har liksom alltid vært å få god selvfølelse og god selvtillit, men det har aldri vært snakk om i hvilken grad som er bra for oss å havne på.

Hvis vi ser rundt oss nå, hvor trenden har vært å ha så mye som mulig av begge deler, så ser man ganske raskt at det kanskje ikke har vært det beste for samfunnet vi lever i. 🙈

Jeg kan i alle fall si det sånn at det er mange mennesker jeg likte bedre når de hadde dårlig selvtillit kontra nå som narsissisten i dem har tatt roret og de tror de er perfekte individer andre må se opp til.

https://forskning.no/barn-og-ungdom-psykologi/foreldre-kan-skape-narsissistiske-barn/507803

Mindre meg, mer deg!

Jeg tenker at det er på tide å begynne å dele litt av all denne plassen vi har med andre og gjøre oss selv litt mindre. At vi ikke skal heie frem spisse albuer lenger, men heller dytte frem andre som vi synes fortjener spot light, uten å samtidig sette oss selv i fokus. Selv om det er rom nok til alle og kunder nok til alle, er det noe med det å ønske at alle skal få en bit av kaka.

Det er som med kjærligheten. Vi kan være så egoistiske vi bare vil for å oppnå våre mål eller det vi ønsker oss, men når vi har alt, så er det ganske ensomt å sitte der med alt man har, og ingen å dele det med.

Kanskje en sosiale media ferie kunne vært obligatorisk et par uker i året? Selv om du kanskje ikke er den som løper etter oppmerksomhet selv, så kan det hende du har godt av å se at verden består av mer enn selvfie’s gode drinker, fantastiske leligheter, gode middager, og fulle klesskap og sminkevesker.

Jeg tror vi alle har godt av å kjenne på verdien av det å være i balanse – fysisk og psykisk. Det som føles rett for en selv, uten påvirkning av andre enn de nærmeste som virkelig ser en og kan være tilstede for en.

Jeg skal i alle fall bli enda mer bevisst på hvor mye plass jeg tar og hvor mye tid jeg bruker av mitt liv på å ta den plassen. Hva er viktig og hva er ikke viktig? Og ikke minst, hva får meg til å føle meg som et bra menneske….

God sommer. Stay safe.

Kategorier
Samfunn Samfunnet Selvfølelse Singelliv Søken etter kjæreste

Er du singel, uten barn, og har noen kilo for mye? Stakkars deg!

Jeg er singel og jeg har noen kilo for mye, men jeg har heldigvis et barn. Tenkt hvis jeg ikke hadde hatt barn. Da hadde jeg vært barnløs, singel og feit. Helt forferdelig. 😂Det er i alle fall det media legger opp til at du skal tenke om deg selv. 🙈Hvis ikke så hadde de vel ikke laget alle artiklene om hvordan du kan bli slank, få kjæreste og bli gravid. Nå er det i tillegg blitt lov å få barn via inseminasjon. Yey! Livet blir endelig bedre for noen. Men kanskje ikke for alle? 🤔

Jeg kjenner haugevis av kvinner som er lykkelige både som barnløse og single. Hvordan er det mulig? Later de bare som? For å følge samfunnet og mennesker generelt må man både være gift og mamma for å være lykkelig på ekte.

Vi har kommet litt lengre – heldigvis!

Heldigvis bugner ikke lenger media av artikler med tittel: «Slik blir du frisk fra homosykdommen» eller «Slik blir du mer lik den ariske rasen.» Men det er fortsatt artikler om hvordan du blir slankere, mer trent, kan få barn eller slippe å være singel.

Og jeg kjenner at det har toppet seg for meg. Det har blitt nok. Jeg er dritt lei. 😏

Det er kanskje rart at ei som jobber som datingrådgiver og matchmaker er lei av guider om hvordan single kan finne seg en flott kjæreste.

Jeg elsker jo at single finner en flott kjæreste hvis det er det de ønsker seg. Det er ingenting som gir meg mer tilfredstillelse enn å sette to flotte kjærlighetssøkende opp på en date med hverandre, godt viten om at de to vil kunne få en langvarig og fin relasjon.

For meg handler dette innlegget om stigmatiseringen av enkelte grupper av mennesker og livssituasjoner man velger. Det virker som om det fortsatt er et ønske om at vi alle skal puttes inn i små båser som samfunnet mener det er best for oss å være.

Jeg synes selvfølgelig det er flott at de som ønsker å finne en kjæreste kan finne informasjon om hvordan finne den kjæreste, men jeg synes også det bør være artikler som skal fortelle mennesker hvordan de kan finne lykken og roen som single.

I går skrev jeg en artikkel på bedriftsiden min angående den stigmatiseringen jeg mener single opplever fordi de er single. Det er viktig for meg å få frem at for meg handler det ikke om at alle bør ha en kjæreste, men at alle bør gjøre det de kan for å finne lykken i seg selv.

Jeg bestemte meg selv for å være singel i 2020. Det var et bevisst valgt jeg tok, fordi jeg innså hvor mye energi og tid det innebærer for meg å være i en relasjon. Det handler ikke om at det var en vanskelig relasjon jeg var i, det handler om at det å være i en relasjon krever noe av en uansett. Man binder seg til å ta hensyn til et annet menneske. Det var en prioritering jeg ikke ønsket å gjøre nå.

Jeg trives med å date og kose meg. Jeg trives med det å være singel men samtidig flørte og kanskje tilbringe litt tid med en person jeg liker å henge med og tilbringe tid med. Men jeg ønsker ikke å binde meg til noen nå. Jeg har satt karrieren min og kundene mine som min første prioritert dette året og det er viktig for meg akkurat nå.

Det handler ikke bare om de single, men om veldig mange andre.

Det er mange måter å leve livet på, og dermed på tide å slutte å fortelle folk hvordan de skal leve. Det må bli flere artikler om livet som barnløs med positivitet i fokus, det må bli flere artikler om hvordan skaffe de gode avtalene når man skal leie leilighet, og ikke bare hvordan vinne budrunden når man skal kjøpe bolig.

Det er veldig mange mennesker som ikke finner positive ting å lese i mediene, og som hele tiden blir påminnet om hvor annerledes de er. Det er fint å si at annerledes er bra, men hvorfor er det da kun artikler som henvender seg til det vi anser som det normale?

Vi lever i et samfunn hvor vi heldigvis kan få bestemme over hva vi vil med vårt eget liv.

Hvor vi kan velge å være i en relasjon med noen, eller ikke. Hvor vi kan velge å spise kjøtt eller plantebassert. Hvor vi kan velge å gjøre det vi selv synes fungerer best for oss, og få hjelp til å lykkes med det vi ikke lykkes til på egenhånd.

Media må begynne å lage bedre artikler som er nyttige uten å samtidig være stigmatiserende og mennesker som ønsker å hjelpe bør sitte fint på plassen sin å vente på at noen ber dem om hjelp.

Vi andre må slutte å prakke på andre våre meninger og våre sannheter som de eneste rette. Om du har funnet lykken ved å spise plantebassert mat så er det helt supert for deg. Men du kan ikke mene at jeg vil bli lykkeligere ved å gjøre det samme som deg. Jeg blir fortsatt lykkelig av en god biff med en dyp krydret rødvin til.

Jeg har fortsatt troa. Jeg har det.

Jeg tror vi vil få en bedre verden, ett steg av gangen. Hvor vi forstår at hver og en av oss er verdt like mye, UANSETT og ikke på tross av.

Hva tenker du? Er det mulig? 💕

Kategorier
Samfunnet Selvfølelse Singelliv

Når terapauter jobber for å gi klienten gode følelser fremfor gode løsninger.

I Dagbladet denne uken kunne vi lese om stakkars Karsten som er ufrivillig singel og har søkt råd hos en ganske typisk norsk terapaut (hvis du spør meg) Problemet er i mine øyne ikke at Karsten har søkt råd. Det er heller ikke kvinnene som tilsynelatende ikke vil gi Karsten en sjanse fordi han er under 180 høy. Problemet er i mine øyne Susanne, en typisk norsk terapaut som har fokus på å bedre klientens følelser kontra å finne en løsning på problemet.

La meg klappe deg litt på hodet så blir alt så mye bedre. Eller blir det det?

Klapping på hodet er et velkjent fenomen. Det er litt som å gi pasienter med fysisk smerte smertestillende og så sende de hjem igjen.

Og ja, det provoserer meg. Det provoserer meg stort. På samme måte som det provoserer meg at media bruker parterapauter og sexologer til å gi datingråd. Men det er annen bloggpost, og ikke det jeg skal ha fokus på i denne.

Klappingen på hodet er provoserende for meg, fordi jeg ser den negative effekten av den daglig. Single som benytter meg som også benytter psykologer opplever jeg at oftere opprettholder offerollen enn de som snakker med meg og bare meg.

Selvfølgelig er det en tid for alt. For å stabilisere sine følelsespektre, føle seg verdsatt og lyttet til og bli motivert til endring, kan man ha behov for flere forskjellige mennesker for hjelp. Men en ting er sikkert og det er at alle disse 3 elementene bør løses ved å ikke la klienten bli værende i offerollen.

Har du sett på Gift ved første blikk, har du garantert lagt merke til hvor stor avstand det ofte blir mellom parene. Hovedforankringen handler ofte om ubalanse hos en eller begge når det kommer til maskulin og feminin energi.

Det kommer helt tydelig frem som hovedårsaken til at mange single sliter i dag, og det er min erfaring også. Det har ingenting med manglende høyde eller kravstore kvinner å gjøre, men det har med manglende forståelse for generelle og individuelle behov.

Vi må lære mennesker hvordan gripe fatt i utfordringene sine.

Ingen lærer av å bli klappet på hodet. Det er en grunn til at vi ikke ønsker at ungene våre skal fortsette med smukk eller andre trøstende stimulanser fordi vi vet at det skaper en skadelig avhengighet. Å få bekreftelse fra en terapaut om at alle andre er problemet skaper den samme effekten.

Susanne snakker i artikkelen direkte til kvinnene som om deres krav og ønsker er årsaken til at stakkars Karsten ikke får seg dame.

https://www.dagbladet.no/tema/mann-under-180-slik-lykkes-du-med-dating/72378274#_=_

» Kvinner som krever høye menn søker trygghet, styrke og status. Noe er biologisk, noe er innlært. På tross av feminisme og likestillingsdebatt er kvinner fortsatt glade i å føle seg små og feminine noen ganger. Så, hvordan kan du som mann, fortsatt skape trygghet og vise styrke, hvis du ikke er over 1.8 meter?»

Denne påstanden viser at Susanne er ny i gamet. Hun har ikke sett på utviklingen over år, og har også kanskje truffet på single som har et spesifikk tankesett.

Kvinner søker etter høye menn fordi det skaper en trygghetsfølelse med automatikk i enkelte tilfeller. I andre tilfeller handler det om personlige preferanser på hva man liker utseendemessig.

Det er utrolig farlig å fortsette å putte kvinner i en bås som ditt og datt på bakgrunn av en såret manns følelser.

Susanne sier også at hun jobber sammen med Karsten om å hjelpe han skape sunne kriterier når han skal søke etter en kvinne. Dette for å passe på at han ikke blir brukt som sutteklut av kvinner, samtidig som Susanne selv er i ferd med å bli hans sutteklut.

Det Karsten bør lære om, er hva høyden KAN representere for kvinner, og hvordan han kan fremstille seg selv på en annen måte for å veie opp til det at han ikke har høyde som en av sine attraktive attributter.

Karsten bør også få klare og tydelige beskjeder om hva han må jobbe med for å kunne forstå kvinners behov bedre og dermed kunne møte de med en annen sinnstemning enn han gjør i dag.

Hverken kvinner eller menn er problemet i dagens datingsituasjon.

Individet og kunnskapen indivitet har er et problem. Våre automatiske reaksjonsmønstre skapes på bakgrunn av hva vi kan og hva vi har erfart, og det er vår jobb som terapauter eller rådgivere og gi innblikk i dette.

Å rette pekefingeren mot andre enn klienten er definitivt ikke måten å løse et problem. Problemet ligger i hver og en av oss, og det er hver og en av oss som må løse dette problemet.

For at vi skal få en god dialog med potensielle matcher, og selge oss inn på en god måte, må vi har en kunnskap i bunn vi ikke har i dag. Får man ikke den kunnskapen, men bare en bekreftelse på at det ikke er noe galt med en, så får man aldri gjennombrudd.

Mitt råd til Susanne eller Catrin Sagen eller andre typiske klappe klienten på hode terapauter er å slutte med det. Begynn å gi klienten verktøy til å skape løsninger ved å endre seg selv, kontra å bare lete videre etter noen som vil akseptere klienten som klienten er.

Det er i alle fall min tanke etter å ha hjulpet hundrevis av single få den kjæresten de ønsker seg.

Jeg tar gjerne i mot andre tanker om dette. Jeg er nok motpolen og ikke den rette for alle jeg heller, men hvis jeg velger å ha fokus på resultater er det de som velger å lytte til mine råd og ta tak i sine egne hindringer som får den langvarige relasjoner.

Karsten blir dumpet jevnlig. Ikke fordi han er noens sutteklut, men fordi han har emosjonelle hindringer i seg selv som gjør han upassende som en partner på lang sikt.

Det er ikke kvinnene som må endre seg for at Karsten skal bli likt, det er Susanne som må fikse Karsten. Jeg ønsker henne lykke til med det, eller kanskje hun skal holde seg til det hun faktisk har utdannet seg til?

Kategorier
Arbeidsledighet Arbeidsliv Mestringsfølelse Samfunnet Selvfølelse Selvstendig næringsdrivende

Lille speil på veggen der, hvem er viktigst i landet her?

Vi er en variert gruppe i dette landet, men hvem er viktigst for staten?

Det fine med en pandemi er det kaoset som oppstår når hverdagen ikke lenger er som den pleier. Når det røskes litt i de satte røttene våre, og vi får tid til å stoppe opp å se litt på livet vi lever. Hva er det som gir oss verdi? Hva er det som egentlig er viktig for oss? Hva er det vi ser at ikke fungerer? Hva er det vi ser at vi trenger mer av?

Digitale konserter, drive in kino og medmenneskelighet.

Jeg er nok ikke den eneste som har sittet med tårer i øynene pga stolthet de siste ukene. Stolthet av å se på de kreative løsningene som har dukket opp siden epidemien ble et faktum. Alle menneskene som uten å tenke to tanker, stiller opp for å handle inn matvarer, eller gå tur med hundene til folk de ikke kjenner.

Alle menneskene som til vanlig har helt andre typer jobber som nå stiller opp med det de kan, får hjelpe til der noen har lyst til å skape noe. Alle de som snur seg rundt og finner nye løsninger for at hverdagen skal bli så normal som mulig, men også for at vi skal kunne kose oss, midt oppi det hele. Vi har fått et lunere og finere samfunn på tross av. Det er så vakkert.

Hva er kreativitet og medmenneskelighet verdt i kroner og øre for Norge AS?

Verdien av kreativitet og medmenneskelighet er i dette landet verdt 0 kroner. Du får ikke betalt i penger for å skape noe som gjør at mennesker får et smil om munnen, eller endrer tankesettet sitt uten at det er i en betalt stilling. Du betyr at du ikke får betalt for å gjøre samfunnet til et bedre sted å være for menneskene som bor i det, uten at noen andre betaler deg for det.

Men du får et stort «Tusen takk», og det forventes ikke at man skal få noe annet for det heller. Dugnad kaller vi det. Å stille opp for andre ulønnet. Samtidig så har denne dugnaden en bismak og en stor kostnad for landet vårt som vi ofte ikke tenker over.

Se så flinke Kari og Ola Normann er.

Vi er stolte av alle som stiller opp uten betaling i dette landet. Vi fremhever dem og de får ros og ære. Se så flinke de er til å stille opp for hverandre. Se på disse flotte forbildene her. De som gjør dette uten betaling.

Høylytt ros fra Norge AS, og høylytt ros fra alle andre rundt deg.

👉Takk for at du er et så fint menneske.

👉Takk for at du stiller opp på fritiden din for andre mennesker.

👉Takk for at du er et godt forbilde for alle andre.

👉Takk for at du gjør samfunnet vårt litt bedre å leve i.

Så hva er det som er så farlig med dette tenker du? Er det ikke bra at vi blir inspirert til å også bli sånn? Er det ikke fint at vi også får lyst til å yte mer utenom det vi får betalt for?

Samtidig så spør vi oss selv hvorfor det er så mange mennesker i landet vårt som blir utbrent fordi de skal være så flinke.

Ros og skam, hånd i hånd.

Det er helt naturlig å føle på skam over å ikke kunne bidra når andre får ros for å bidra. Det er naturlig å føle seg som et litt dårligere menneske hvis man selv ikke klarer å yte noe ekstra. Siden det virker som om det forventes, uten at det er blitt sagt at det forventes.

Fordi samtidig som vi roser alle de som stiller er det helt i orden å peke på og snakke negativt om de som ikke gjør det.

Er du på trygd og ikke bruker tiden din på noe fornuftig? Skam deg! Går du på turer ute når du er sykmeldt? Skam deg. Har du gjort noen dårlige valg her i livet og er pr i dag en belastning for samfunnet? Skam deg.

Hvorfor det er greit å påføre andre skam? Jeg vet helt ærlig ikke. Jeg undrer meg over det hele tiden. Og jeg undrer meg over at vi har et land som styres av mennesker som ikke setter ned foten på hele det systemet som fucker opp for så mange mennesker hver eneste dag.

Det er som om Norge AS har funnet ut at hvis de bruker den samme metoden på menneskene som bor i landet, som hundeiere gjør for å styre hundene sine så blir alt bra.

Du får FY deg frem til du begynner å lytte til oss. Da får du ros.

Forskjellen på hundeier og Norge AS er at hundeieren gir hunden en godbit i tillegg til ros. Vi får bare ros.

Målet med Skryte/Skamme strategien er altså at alle vil fortsette å jobbe gratis for at Norge AS skal være et fint land å bo i. Vi skal føle at det er vår plikt som mennesker i dette landet og stille opp med vår ekstra tid for at myndighetene skal slippe å ha ekstra utgifter ved å opprette stillinger som kan dekke det behovet vi gjør gratis.

Hvorfor skal Norge AS betale penger for noe vi velger å gjøre gratis? Det er jo vårt valg, å akseptere at det er sånn. Jeg føler jeg har en god grunn:

Penger er viktig. Men det er mennesker også!

Jeg skjønner at penger er viktig og jeg skjønner at Norge AS ikke ønsker enda en utgift. For hvis Ola og Kari skulle fått betalt for å bidra til et bedre samfunn, så hadde jo det gjort at regnskapet hadde gått i minus.

Eller hadde det det? 🤔

Hva hvis vi betaler alle en grunnlønn for å oppføre seg pent og ta vare på hverandre? En grunnlønn som var stor nok til å kunne betale for tak over hodet, strøm og mat.

Det er MYE penger tenker du kanskje? Ja, det er det. Men hvor mye penger betales det ut i trygd hver måned? Sosialstønad? Sykepenger? Arbeidsledighetstrygd? Kontantstøtte? Barnetrygd? Pensjonsordningen fra staten? Stipendordningen ved studier? Alle disse utgiftene hadde forsvunnet og dekket en god del av de pengene som hadde gått til grunnlønn.

Bare i dag kom det frem i mediene hvor mye penger NAV utbetaler hvert år, hver måned, hver dag, hvert sekund.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/jdEG2A/nav-utbetalte-125-milliard-daglig-i-fjor-men-i-aar-blir-det-mye-mer

Jeg tenker det er på tide å se litt på regnskapet. Og det er også viktig å se på hva som hadde skjedd med mange av de som i dag sliter mentalt fordi de føler seg som tapere av samfunnet og ikke orker bidra på grunn av det.

Hva hadde for eksempel skjedd med alle de som i dag går rundt å skammer seg?

Hva hadde skjedd med Truls og Kari, med en grunnlønnsordning?

Hvis Truls som har slitt hele livet og som bytter på å bo på sofa hos venner hadde fått seg en hybel han betalte for med egne penger. Hva hadde det gjort med Truls sin selvfølelse?

Hvis Kari som nå lever av sosialstønad, plutselig kunne gå på butikken og handle inn det og datteren hennes trengte uten å ha sosialstønad stempelet hengende over seg? Hva hadde det gjort med Kari sin selvfølelse?

Jeg tror det er nødvendig å se på hva økt selvfølelse gjør med oss mennesker. Hva fjerning av merkelapper som sosialklient, sykmeldt, arbeidsledig, lavtlønnet, gjør med oss som menneske. Psykisk og fysisk.

Vi ser ikke de små tingene som betydningsfulle. Det bør vi.

Det er ingen tvil om at det nå er synlig hvor liten verdi små bedrifter og samfunnsnyttige mennesker har for landet vårt. Alle de økonomiske godene som bedrifter får i disse dager har ikke blir satt med hensyn på de små. De små som sparer NAV for millioner av kroner hver eneste dag, fordi de selvstendige skaper sin egen inntekt.

Er det greit at de som gjør det de kan for å ikke være til bry, nå blir oversett? Er det greit at det forventes at folk skal jobbe gratis når staten slipper å betale, men med en gang staten bidrar økonomisk så skal dugnasånden også stoppe? https://www.kritiskeane.no/2020/04/14/du-er-permittert-men-ikke-syk-hvorfor-jobber-du-ikke-for-pengene-dine/

Hva tenker du ?